Ærlighet varer lengst, eller?

En venninne av meg kom i snakk med en kar som hadde traverhester. Da hun fortalte at hun hadde en fjording fnyste han og kunne fortelle at de likte han ikke, for de var ikke ærlige. Kaldblodstraverne derimot, de var ærlige.

Min venninne er egentlig hundedame og kom i kontakt med hest som voksen utenom de tradisjonelle hestemiljøene, så hun spurte meg etterpå hva i all verden han mente med det der. For var det en hest som var ærlig og ga uttrykk for akkurat det den mente om saken så var det jo fjordingen.

Denne hesten er dønn ærlig, sier man om spranghesten som går på og forsøker å hoppe ethvert hinder man styrer den på, uansett om det er mulig å komme over eller ikke. Og den ærlige traverhesten gir alt mot mål uansett hvor sliten den er.

Mens et ærlig menneske er en som sier sannheten, så er en ærlig hest en som gjør som den får beskjed om, selv om det går utover den selv og kanskje til og med er skadelig for den. Vi har sett den mange ganger, X-traver kaldblodsen som ikke sier nei, men traver runde på runde i den tunge sanda i ridehuset selv om den har vondt i alle fire bein. Noen mennesker er jo også sånn. De yter og yter - uten at noen enser at de er slitne – inntil kroppen en dag sier bom stopp.

Var det noen som sa at ærlighet varer lengst?