Hestehengere

Noen som har tenkt på hva hestene egentlig tenker om hvordan en hestehenger fungerer?

De fleste hester som har vært med oss en stund vet at hester kommer og hester forsvinner i en hestehenger. Kommer det en henger inn på tunet går hodene opp fra maten og man kan høre nysgjerrig knegging. Er det noen der inne? Er du en fremmed, eller er du en gammel kjenning?

Noen hester forsvinner i en henger når det er stevne eller løpsdag og kommer tilbake om kvelden. Noen blir borte for alltid. Noen ganger kommer man hjem igjen etter å ha vært i hengeren, andre ganger ikke. Det vet man jo aldri på forhånd.

Se på videoen av Hinken. Hengeren har stått åpen og i ro hele tiden. Han har gått løs inn i den, stått inne i den åpne hengeren en liten stund og går så ut igjen. Men, legg merke til ansiktsuttrykket når han kommer ut. Det kan nesten se ut som han er overrasket over at han fremdeles er hjemme.

Så hvordan fungerer hestehengere, sånn egentlig? 

Fungerer de omtrent på samme måte som det kabinettet de hadde i TV serien Star Trek, hvor man gikk inn, for så å på en eller annen måte bli strålet eller teleportert over i en annen galakse eller til hvor det nå måtte være? Så bare det å gå inn dit kan føre deg til et annet sted?

Hester som reiser mye, kjenner seg ofte igjen når de nærmer seg hjemme. Men er det fordi hengerens bevegelser eller bilens lyd blir lik når man svinger av fra hovedveien og snart kommer hjem til stallen? Det er tvilsomt om de vet at det er hullene nede i gårdsveien som gjør at det humper på samme måte hver gang. Og hvor mye de får med seg av det som foregår utenfor vinduet vet vi jo ikke.

Har de noe formening om at jo lenger man oppholder seg inne i teleporteren, jo lenger unna stedet man gikk inn kommer man ut? De vet at man som regel kommer ut et annet sted. Men forstår de at hengeren er et alternativ til å gå?

Hester som har reist mye vet også at hengeren kan bringe dem hjem igjen. En gang Vanjar reiste til beite, hvor han hadde vært flere ganger før og hadde hestevenner, måtte han dra fra en ung hest han hadde knyttet nære bånd til. Jeg leide ham ned til beitekameratene som gikk der det var gress. Men han kom opp igjen til gården og ble stående ved gjerde der hestehengeren sto og lurte på om vi ikke skulle dra hjem igjen snart. 

Når vi mennesker skal ha hesten inn i hengeren så vet vi jo hvor den skal. Men, det vet jo ikke hesten. Det eneste den vet er at den etter all sannsynligvis havner et annet sted når den har vært der inne – slik som Hinken tydeligvis tenkte etter at han hadde stått en kort stund i den åpne hengeren.