Pass deg for enda mer

Vi mennesker har en lei tendens til å tro at dersom det er noe som er bra, så må det være enda bedre å ha mer av det. Jo mer jo bedre, tror vi, selv lenge etter at det vi synes var bra har blitt til en karikatur av seg selv.

Et typisk eksempel er avl av enkelte hunderaser. Hvis noen en gang har skrevet i rasebeskrivelsen at dette er en rase som skal ha kort snute, så tror vi at jo kortere jo bedre og premierer de med kortest snute. Og når den med den korteste snuten vinner, så avler vi frem hunder med kortere og kortere snuter og ender til slutt opp med dyr som knapt kan puste.

Den samme tendensen har man sett i amerikanske gangartsraser og de senere årene innen moderne dressurridning. Vil man vinne så prøver man å kopiere den som vinner og fremskaffe enda mer av det som vi tror gjorde at den vant. Når en hest som løfter frambeina høyt og slenger de langt fram vinner, så prøver andre å få hesten sin til å løfte bena enda mer og slenge dem enda lenger fram slik at de kan vinne over den som vant forrige gang. Og sånn har vi det gående.

Om noe er bra for kroppen eller ikke, om det er funksjonelt eller ikke, har ingenting med saken å gjøre. Vi blir som trollene i Dovregubbens hall i Peer Gynt. Vi blir rispet i øynene så vi ser verden omvendt; stort blir lite og stygt blir pent.

Vi tenker ikke på at salt gir maten smak, men det skal ikke så mye mer til før den blir uspiselig.